Tredje april i år ble en tung dag for vår familie. En svart dag, rett og slett. Kona grein. Begge døtrene våre grein. Jeg prøvde å holde maska. Vet ikke helt hvorfor. Men jeg grein jeg også.

Vår eldste hund, Lily, også kjent som Grilly, var blitt akutt syk. Kona og jeg tok et stammeråd rundt kjøkkenbordet. Vi hadde snakket med veterinæren. Jeg satt og spiste ost. Kona så ut i løse lufta. Ordvekslingen var knapp. Vi visste hva som måtte gjøres.

Vi hadde hatt Grilly i over 8 år. Hun var en blandingshund. Et utilsiktet arbeidsuhell fra Oslo, mellom ei boxertispe og en svart labrador. Vi kjøpte henne som valp for 4000 kroner, med bur, på omplassering. Sønnen til den første eieren viste seg å være allergisk.

Grilly var med oss da vi låste oss inn i huset vårt på Løvbergsmoen for første gang. Vi var forlovet, nyforelska og lykkelige, førstegangs huseiere. I det vi satte foten over dørkarmen med den første flytteesken, var to sett brune labber ved vår side.

Grilly var der da jeg kom hjem som nybakt, stolt pappa. Med en liten bylt av en jentunge i en bærbar bilstol. Hun logret med halen, og vi lot henne snuse på den lille babyen. Det var som om hun skjønte hva som hadde skjedd. Fra det øyeblikket var de bestevenner.

Grilly var der, side om side med meg, da jeg for første gang klarte å løpe ei mil, uten stans. Det var midt på vinteren. Vi hadde litt dårlig kondis, begge to. Vi kom oss et stykke opp i Hernes og ned igjen. Jeg var så stolt over å ha klart det. Men vi var to om det. Grilly var med meg, i bokstavelig talt hvert eneste steg. Evig lojal. Min løpekompis.

Grilly var der hver julaften. Hun så jentene pakket opp gavene sine. Hun så dem vokse opp. Hver nyttårsaften, da vi skjærte opp kalkunen, var hun også der. Selv om hun var aldri så redd for rakettene. Hun var der på late sommerdager. Hun var der i bitende januarkulde. Hun delte livet sitt med oss. Hun ble et familiemedlem.

Nettopp av disse grunnene, ble tredje april en svart dag. Men vi har alltid sagt at når tiden er kommet, skal vi ikke tvile. Vi skal gjøre det som er best for bikkja. Uavhengig av hvor trist det måtte være. Vi skal være ansvarlige hundeeiere.

Grilly ble kjørt ned til SFO på Ydalir skole, der dattera i første klasse fikk sagt farvel, på parkeringsplassen. Det var brutalt. Tårene rant. Vi diskuterte lenge om vi skulle gjøre det sånn. Men vi syntes det var den riktige tingen å gjøre. Det er vanskelig for ei lita jente å ta døden inn over seg.

Eldstejenta valgte å bli med ned til veterinæren. Det kostet henne. Men hun ble der til the bitter end. Det står det respekt av. Vi ble møtt med profesjonalitet og varme hos veterinær Cato Mellum ved Anicura i Leiret. Avlivingen gikk fort. Vi strøk henne over pelsen til hun var borte.

Jeg har hørt det sagt at vi ikke fortjener hunder. Jeg tror langt på vei det er mye sannhet i det. Hunder er virkelig menneskets beste venn. Grilly er død. Lenge leve Grilly. Snart kommer urnen hennes hjem. Den skal få hedersplass. Hun blir aldri glemt.

God helg.