Første mai-toget betyr lite for folk. Men egentlig burde det kanskje vært like langt som 17. mai-toget?

Første mai var en kampdag som handlet om at folk flest skulle kunne fø familiene sine på det harde arbeidet de la ned.

Velstanden skulle fordeles, ikke ligge hos noen få fabrikkeiere og bønder som ble rike av arbeidet til fattigfolk, en politikk støttet av borgerlige partier, lensmann, fut og prest.

I dag lever flertallet med stadig velstandsvekst, samtidig som vi jobber mindre og tjener mer. Det er vel og bra, men også en utfordring. For det stappmette flertallet sliter med å kjempe mot opplagt urett.

Det er vanskelig for arbeiderbevegelsen å mobilisere for første mai. I landet vårt har paroler som rett til tarifflønn, likestilling og kortere arbeidstid blitt avleggs – for de fleste. Så mange kamper er vunnet – for de fleste.

Og solidaritet, som første mai faktisk også handler om, er det lettere å snakke engasjert om enn å gå i tog for. Men det er kanskje det vi, uavhengig av partitilknytning, burde gjort?

* For er det egentlig levelig at rundt en halv million nordmenn, hvor av 100 000 unger, lever under fattigdomsgrensa?

* Er det ok at ungdom og unge voksne, alenemødre og barnefamilier ikke har råd til egen bolig, fordi det ikke finnes en sosial boligpolitikk?

* Og er det greit at bønder må jobbe dobbelt for å fø seg sjøl, slik at de kan brødfø oss andre?

Flertallet i Norge, nesten uavhengig av politisk preferanse, er vel enige om at svaret er nei. Men endringer kommer ikke, kanskje fordi flertallet av oss har det så bra at vi egentlig ikke gidder å bry oss.

Kanskje første mai-toget burde vært lengre, og luktet litt av fattigdom, utenforskap og møkkastøvler, men med en sterk eim av velfødd og lett skamfull solidaritet.